Patrick av Irland 

Patricius Magonus Sucatus, 

oftest bare kjent som St. Patrick,

irsk Naomh Pádraig

(født 385 eller 390, antagelig død 461 - tradisjonelt 17. mars) var Irlands apostel. 

Han er skytshelgen for øya, og St. Patricks dag, 17. mars, er Irlands nasjonaldag.

 

​

​

Patrick var brite av romersk avstamning.

​

Stedet han kom fra lå sannsynligvis på vestkysten av Storbritannia, mellom

Firth of Clyde i Skottland og Severn. 

Andre steder som hevder å være hans fødested er Boulogne-sur-Mer i Frankrike og

Kilpatrick ved Dumbarton i Skottland, men det er mindre belegg for dette. 

Hans far het Calpurnius Sucatus, og var embetsmann og diakon. Hans bestefar

Potius var prest; det var på den tiden ikke noe krav om sølibat for presteskapet.

Til tross for farens stilling i kirken vokste Patrick ikke opp i et religiøst hjem.

 

​

​

Da han var 16 

​

ble han bortført av sjørøvere og solgt som trell til høvdingen Milchu i Antrim i Irland. Der arbeidet han som hyrde,

muligens i nærheten av Slemish. Han lærte seg å snakke keltisk, og begynte å bli opptatt av religion og bønn.

Etter seks år drømte han at han snart skulle vende hjem, og snart etter ble han løslatt eller klarte å flykte.

Han kom seg med et skip til kontinentet, og var blant annet i Gallia og Italia før han kom hjem til familien.

 

Vel hjemme hadde han en ny drøm, hvor han ble kalt til Irland for å virke som

misjonær der. 

Det antas at han reiste til Gallia for å bli utdannet som prest av Germanus av Auxerre

etter å ha levd om munk på Lérins i årene 412–415. Han var muligens også i Tours

under studiene.

Deretter skal han ha virket omkring 15 år i Auxerre, men det er også mulig at han

reiste hjem tidligere og fullførte utdannelsen i Britannia. Han fikk ingen høyere

utdannelse, noe han senere savnet.

Hans latinske skrifter bar preg av et uelegant og til tider simpelt språk.

 

 

 

​

Tradisjonen forteller at han i 432 vendte tilbake til Irland,

 

og at han da hadde blitt vigslet til biskop av St. Germanus. Med seg hadde han også

en hjelpebiskop, en prest, en rettskyndig og flere håndverkere. Det fantes da allerede

noe kristne i Irland, og pave Celestin

I hadde i 431 sendt Palladius som irenes første biskop.

Etter å ha misjonert en tid der reiste Palladius til

Skottland, hvor han mente det var lettere å få konvertitter. 

 

​

Det ble derfor Patrick som ble den første misjonær som lyktes i å spre kristendommen

til et større område i Irland. Han virket særlig i det nordlige, det sentrale og det

vestlige Irland, og organiserte kirken der.

 

​

​

Patrick skal ha konfrontert høvdingen Laoghaire i Tara på påskeaften.

Han tente på påskelyset på høyden Slane, brakte druidene til taushet

og omvendte kongens døtre. I Leitrim rev han ned

gudebildet av Crom Cruach. Han traff også Milchu igjen, og omvendte ham.

Irland har en særstilling i Vest-Europa, ettersom det er det eneste landet i regionen

hvor ingen misjonærer led martyrdøden.

Han skrev selv Bekjennelser, som forteller om misjonsarbeidet.

 

​

​

I 444 opprettet han sitt bispesete i Armagh,

​

som fortsatt er Irlands kirkelige hovedstad. 

Han opprettet også flere andre bispedømmer. Årsaken til at han selv valgte Armagh var antagelig at en

mektig konge holdt til i området. Patrick opprettet også klostre, men levde antagelig ikke selv som munk.

 

Mot slutten av sitt liv hadde han en 40 dagers fasteretrett på Cruachan Aigli i Mayo. Til minne om

denne utfør mange Croagh Patrick-valfarten. Han var også en tid ved Lough Derg,

hvor det finnes en sten som det sies at han knelte så ofte på at det er avtrykk etter knærne hans i den.

 

 

 

​

 

To legender omkring St. Patrick er særlig kjent: 

Han skal ha forvist alle slanger fra Irland, og han skal ha brukt en trebladet kløver (= shamrock)

for å forklare Treenigheten. Dette siste er helt usannsynlig, siden Treenigheten var en etablert

del av hedensk keltisk religion. Keltiske guder har tre ansikter, de opptrer tre og tre, eller viser

seg på tre måter. Nettopp på grunn av dette fellestrekket betraktet kristne keltere sin tidligere

religion som førkristen, ikke antikristen. 

 

Men disse historiene har blitt vanlige symboler for ham, og trekløveren er også å regne som et irsk nasjonalsymbol.

Han forklaring baserer seg på at trekløverens blad er tre adskilte deler, men samtidig ett blad, slik Treenigheten er

tre adskilte personer samtidig som det er én gud.

 

 

​

Patricks angivelige gravsted i Downpatrick

 

Få år før sin død innkalte han til en synode og ga andre i oppdrag å lede kirken i Irland. 

Han døde antagelig i 461, tradisjonelt tidfestet til 17. mars som derfor er hans festdag.

Antagelig døde han et sted sør for Belfast, og skal ha blitt gravlagt i Saul ved

Downpatrick, Down i dagens Nord-Irland. 

Men det er også andre steder som hevdet å være hans siste hvilested,

blant annet Glastonbury i England. Legenden om at han skal ha tilbrakt sine

siste år som abbed i Glastonbury Abbey er dog helt uten historisk grunnlag.

En av hans tenner og en klokke som tilhørte ham oppbevares i National Museum i Dublin.

 

​

Om hans død vet man bare at den fant sted 17.mars, ifølge irske kilder i året 493. 

 

Muirchú moccu Mactheni opplyser i sin meget upålitelige biografi fra ca. 695 at «folk i Ulaid sier at helt til slutten av året da han døde,

var nattemørket mindre tett enn vanlig. Det er ingen tvil om at dette var et vitnesbyrd om gjerningene til denne betydningsfulle mannen.» Muirchú opplyser videre at like før Patricks død, oppfylte Gud hans ønske om at han alene og ikke Kristus skulle dømme alle irer.

 

Hans helgenkult spredte seg raskt til de mange irske klostrene som fantes rundt om i Europa i tidlig middelalder. I moderne

tid har den spredd seg med irske emigranter til blant annet USA og Australia. Den største katedralen i New York er viet til ham,

og paraden i New York på St. Patricks dag er en av de tre største feiringene av dagen, sammen med paradene i Dublin og Manchester.

​

​

Kilder :Wikipedia

           Irsk historeie/generelt

​

​