Guinness og stouts

GUINNESS IRISH STOUT STORY

 

Den første Arthur Guinness kjøpte et nedkjørt bryggeri i St. James Gate, Dublin fra Mark Rainsford den 31. desember.

1759 med en 9000 år bygslingskontrakt og årlig leie på 45 pund. Han var 34 år og allerede en erfaren brygger. Som så mange av sine naboer, som også var bryggere, brygget han ale. I 1769 ble han Master of the corporation of Brewers. Fra 1796 begynte han å brygge porter og rødt øl med mindre malt og humle. I 1799 den veldig viktige beslutningen, mer basert på instinkt enn innsikt: Arthur Guinness bestemte seg for kun å brygge porter. Det ble utviklet to typer, Town Porter som var en lettere variant, og Superior Porter.

 

 

 

Bryggeriet første store framgang kom under hans sønn, Arthur den andre, etter en nedgangstid rundt 1815, dvs etter Napoleonskrigene. Arthur den andre var primært en bankmann og ble direktør for Bank of Irland i 1820. I 1821 så han bort fra alle kostnadene knytte til råmaterialer og arbeidskraft og begynte å brygge et øl med en meget høy kvalitet. Ekspansjonen kom og i 1839 hadde salget øket til 80.000 tønner (1 barrel=159 liter) som var 4 ganger salget i 1821.

Den tredje Guinness, Benjamin Lee Guinness, var interessert i politikk og ble ordfører i Dublin og representerte senere byen i parlamentet. Han elsket sin fødeby gjennom hele livet og skjenket byen store gaver, blant annet donerte han 150.000 pund til restaureringen av St. Patricks Cathedral. Senere generasjoner har vært tilsvarende gavmilde, noe som har gitt Guinness en enda sterkere plass i irenes hjerter.

I 1882 hadde St. James Gate-bryggeriet blitt megastort og produksjonen ble igjen doblet fram til 1900. I 1920 var Arthur Guinness Son & Co i Dublin verdens største bryggeri med en årsproduksjon på over 3 millioner tønner. Produksjonsarealet var på 60 acres (24 mål). I 1936 åpnes Guinness sitt bryggeri i Park Royal i London. Det var i mot alle odds å åpne et nytt porter-bryggeri i London etter at Londonbryggeriene hadde stengt sin produksjon av porter.

Det er fremdeles i dag bare et stort bryggeri i Dublin. Guinness har i dag tatt i bruk den mest moderne bryggeriteknikk i verden. Det moderne hovedbryggeriet i St. James Gate er bygget for å kunne produsere 2,5 millioner pints med stout pr dag, og det er nylig oppusset og modernisert for 120 millioner pund. Det er fremdeles verdens største stout produserende bryggeri og 40% av produksjonen er for eksport.

Selv om moderne teknologi er tatt i bruk brygges Guinness fremdeles fra de samme naturlige ingrediensene som i 1759. Irsk bygg, vann fra Dublin, humle og gjær brukes i prosessen som har vært uendret i mer enn 200 år. Den samme gjærtypen som ble brukt av den første Arthur Guinness brukes fremdeles. Besøkende som kommer til Dublin-bryggeriet for å se hvor det hele begynte er i dag velkomne til Guinness sitt humle lager, en nydelig nittenhundretallsbygning en gang brukt som navnet antyder som lager for humle. Bygningen er satt i stand og restaurert for å kunne ta i mot besøkende, vise filmer om produksjonsprosessen, gi smaksprøver og gå bakover i tid inn i et museum som viser gammel produksjon og transport.
Bryggingen av stout Stout
En nesten svart, røstig overgjæret øltype. Ved ølbrygging innebærer det at gjæra flyter øverst i bryggekaret og malten tørkes på ekstra sterk varme. Engelsk stout er ofte søt. Den mer berømte irske utgaven er tørr, intens i smaken og godt egnet for selskapelig samvær. Ølet bør serveres med kjellertemperatur, dvs ca 13 OC.
* Info.tillegg fra Oskars. Bakgrunnen for denne påstanden finner en mer i engelsk drikkekultur enn irsk, og helt tilbake fra århundreskiftet og frem til nå er rett temperatur på stout mellom 7-9 gr.C

Utviklingen av mørkt øl - kjent som porter - tok til i London i 1722. Oppdagelsen skjedde ganske tilfeldig og æren er gitt til Ralph Harwood i Bell Brewhouse i Shoreditch. Harwood fant ut at mørkt øl viste seg å bli populært blant bærere - porter- i Covent Garden (varemarked i London) - derav navnet. Ved å øke mengden av humle fant han ut at ølet hadde en bedre holdbarhet enn mange av de andre ale-typene som ble brygget på den tiden. Dette er stort sett det en vet om begynnelsen til porter. Egentlig mangler en masse kunnskap om dens opprinnelse. Porter er en av de vanskeligste øltypene å danne seg et bilde av. Likevel fortsetter den å fascinere øl-entusiaster.

Det er også hevdet at porter ble framstilt for å forene de beste egenskapene ved tre mer ubetydelige øltyper , Pale Ale, Brown Ale og Old Ale. Disse tre ble vanligvis blandet av øl-drikkerne selv på puben. Man bestilte Entire (hele) når man ønsket en blanding av alle husets øltyper. Porter kunne nytes slik den var, som en Entire. Skikken med at ølkundene blander sin egen drikk har aldri dødd helt ut. Dette ble gjort både for å få en bedre drikk eller det kan være et forsøk på å uttrykke sin egen individualitet. Her på Oskars har en dette i drikken Arvid.

Porter ble i sin tid internasjonalt kjent fordi den var den viktigste øl-typen i Storbritannia, særlig i London, under og etter den industrielle revolusjonen. Utviklingen av porter skjedde samtidig med og førte til den største endringen i øl-industrien en kjenner. Det kan virke som om Harwoods etablissement var en slags bryggeripub. Hans ide ble umiddelbart fanget opp av de større bryggeriene. Noen av de store ølbryggeriene i London på den tiden, slike som Whitbreads, Trumans og andre var raske til å innse det nye ølets potensiale - spesielt som et eksportprodukt. Et frittstående bryggeri er avhengig av å distribuere øl til utsalgsstedene mens en bryggeripub kan levere direkte til øl-drikkerne. Bryggeriene var noe nytt på den tiden da den kapitalistiskeindustriproduksjonen var i sin tidlige barndom. Mye kan sies om størrelsen på porterbryggeriene, særlig om lagerkarene. Skriftlig materiale fra den gangen forteller at brygget måtte lagres til at det var pikant og fyldig. Det er noe usikkerhet når det gjelder lengden på modningstiden. Lagringstider på fra fire måneder og opp til ett år har vært nevnt, men det siste tallet må ha dreid seg om brygg med svært høgt ekstraktinnhold. Den lange lagringstiden ser ut til å ha vært nødvendig for å få til et godt avstemt brygg av det maltet man brukte på den tiden. Det fantes heller ingen kunstig avkjøling, og lagring utsatte ølet for infeksjonsfare. dette er også grunnen til at ølet ble tilsatt så mye humle, som beskytter ølet mot infeksjon.

På pub-bryggeriene foregikk denne modningen og klaringen av brygget på tønner, og det var ikke behov for et stort lager. Pubeieren brygget bare for sine egne kunder. De uavhengige bryggeriene som oppsto på den tiden skulle betjene et London som var midt oppe i sin største vekstperiode noen sinne. Størrelsen på lagrene ble etter hvert et uttrykk for prestisje i en periode med økt konkurranse og tekniske framskritt i næringslivet. Mange nyvinninger innen ingeniørkunst og arkitektur stammer fra denne tiden.

Meux bryggeri brygget i et kar som var så stort at tohundre mennesker satt til bords inne i karet ved en tilstelning. Mens bryggeriene konkurrerte om å bygge større kar, endret situasjonen seg plutselig på en tragikomisk måte. I 1814 eksploderte et porterkar ved Horse Shoe Brewery i nærheten av Tottenham Court Road i London. Syndfloden feide vekk bygninger og åtte mennesker ble drept som følge drukning, skader, portergass og fyll.

En sterkere porter ble kjent som Extra Stout Porter, som etter hvert kun ble kalt Extra Stout og i dag bare kalles Stout. Tilsvarende har navnet Guinness utviklet seg som et navn med sin egen betydning. Stout og porter kom sent til Irland, kanskje fordi landet er både provinsielt og konservativt. Denne konservatismen har bidratt til at stout lever i beste velgående både i Dublin, i Cork og på landsbygda.

Innholdet i konkurransen som Irske bryggere møtte i slutten av det attende århundre førte til årelange kriser i øl-industrien. I 1794 utgjorde importer øl 25% av det totale volumet. Porter importert fra England, kjent som London Porter, var meget populært både p.g.a kvalitet og pris.
De irske bryggerne hadde mange problemer. Først og fremst p.g.a lovverket (gitt av Westminster Parliament). Det var ikke tillatt å bruke utenlandsk humle som var billigere enn engelsk humle. Ølskatten var også stor sammenlignet med skatt på sprit. London-bryggeriene kunne p.g.a produksjonsstørrelse og reduserte skatter og avgifter selge sitt øl billigere. The Royal Dublin Society oppfordret irske bryggere til å ta opp kampen mot utviklingen ved å innføre en pris for den første irske brygger som kunne selge mest porter i løpet av året. I oktober 1765 ble Thomas Andrews i New Row Dublin ved elven Poddle tildelt prisen på 62 pund for å ha brygget 14.958 gallon (68.000 liter) porter brygget av ham siden juni 1764.

The Royal Dublin Society oppfordret bryggere til å trekke lærdom av en fransk brygger, Michael Combrune, som fant at årsaken til at irske brygger mislykkes i å brygge godt ale og porter skyldtes den dårlige kvaliteten på irsk malt. Han fastholdt at med gode materialer og godt verktøy ville det være mulig å brygge Dublin porter tilsvarende det som ble produsert i London. Thomas Andrews var sannsynligvis den første irske brygger som laget en porter med tilstrekkelig kvalitet. Åtte år senere var det framdeles bare tre bryggere i Dublin som brygget porter, Thomas Andrews, P & J Sweetman og Arthur Guinness.